Jeg gikk av på busstoppet før det jeg egentlig pleier å gå av, bare for å sette meg på dissen under broen og se utover havet. Mine nakne hender var gjennomfrossne.
Håret fløy i alle retninger, men det gjorde ikke noe for jeg følte meg ikke noe fin på håret likevell. Glad det ikke er så langt.
Vinden dyttet meg to skritt fram.
I disse dager speider jeg på mine faste gåturer før frokost, ubevisst etter en bit natur, noe gress å legge seg ned i uten at noen ville se rart på meg, noe frihet til å gjøre hva som måtte helst jeg måtte føle for der og da. En del av meg lengter etter å bare løpe så fort jeg måtte ønske hvis noe i meg skulle fortelle meg at det var tid før å løpe. Innimellom gjør jeg det fortsatt, men som oftest ikke blant for mange folk. Det er kanskje litt rart at jeg følte meg så ekstra levende da ingen kunne se meg. Hvorfor føles min eksistens mer virkelig når ingen er der og kan bekrefte at jeg lever?
Jeg tok et tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar